Jeg lever med denne mangelen på tanker 
deilig befriende 
ansvarsfraskrivende 
men så - en gryende følelse 
og det går opp for meg at jeg funderer 
 i min egen elendighets umerkelige letthet  

Så viser det seg at tenketanken kan åpnes
tanketråder tvinnes  
og jeg går løs på de hullete sokkene slik 
 som de ved tidenes morgen ble stoppet 
 av de ansvarlige, rettferdighetens mødre  
Og sting for sting fletter jeg trådene til 
 en sterk sammenvevd flate 
som tåler alle trykk fra alle kanter 

Tenketanken   
ansvarliggjørende 
befriende  
og det går opp for meg at jeg 
 står i en tåke av lysende endorfiner 

La meg kommentere 
Det mest behagelige er å være likegyldig, 
 passiv, godta urettferdigheten mot andre, 
 om den skulle finnes. 
Så kan vi få et inntrykk, bli påført en 
 tanke som vekker oss fra denne menneskets 
 elendige likegyldighet. 

De hullete sokkene viser vår likegyldighetstilstand, 
men vi kan gjenopprette vår verdighet, selv, 
 ikke basere oss på at rettferdighet skal 
 opprettes og utføres av andre, 
her visualisert ved mor, som den gang vi 
 var umodne, uansvarlige barn. Den 
 rettferdigheten jeg slik selv 
 gjenoppretter, gir meg en indre styrke 
 som gjør at jeg føler meg uangripelig for 
 enhver beskyldning om at jeg er likegyldig, 
 i skriftet mitt forklart ved at 
 "jeg tåler trykk fra alle kanter". 

Dette setter meg fri og gir meg stor glede 
(en tåke puster jeg inn, jeg blir lys til 
 sinns og fylles av gledens gode stoffer, 
 beskrevet med endorfiner). 

Likevel innser jeg at Ibsen hadde rett da 
 han sa: “Ja, tenke det; ønske det; ville 
 det med; – men gjøre det! 
 Nei, det skjønner jeg ikke!”