Dikt og slikt

Hva er det med denne 

– Lightnin’ Hopkins – My Man – første spor på spillelisten med samme navn 

som gjør meg til en så avslappet gubbe av å lytte, en melodi ved Parov Stelar som jeg ikke blir lei av. Bruker den ofte for å begynne dagen (siden jeg er så avslappet, sier jeg bare: Hei Guugle, spill Lightnin’ Hopkins, og da kommer denne sjelfulle fremføringen som gir meg godfølelsen). 
.
Gemini sier at “Lightnin’ Hopkins’ bidrag er hjertet og sjelen i «My Man». Han var en legendarisk bluesmusiker, og hans fremføring er Rå og autentisk, stemmen hans er full av livserfaring og bluesens melankoli. Den er ikke polert, men har en karakteristisk, litt hes tone som oser av genuine følelser. Han synger med en naturlig, litt klagende frasering som er typisk for delta blues.
.
Parov Stelar har tatt det rå materialet med LH og plassert det i en helt ny, moderne kontekst. Produksjonen er elektro swing, kontrastfull og dynamisk, loop-basert, rytmisk og dansbart, moderne, men retro. Dette er Parov Stelars signatur. Han kombinerer elementer fra swing, jazz og blues fra tidlig 1900-tall med moderne elektroniske beats, basslinjer og synths.
.
Det geniale med «My Man» er hvordan disse to elementene – Lightnin’ Hopkins’ sjelfulle blues og Parov Stelars energiske elektroniske produksjon – spiller sammen. Den elektroniske backingen gir Lightnin’ Hopkins’ tidløse stemme en ny plattform og energi, mens hans vokal gir den moderne elektro swing-en sjel og dybde. Det er en fascinerende symbiose som gjør «My Man» til en særegen og minneverdig låt.”
.
Livserfaring og bluesens melankoli er altså framtredende. Ikke noe rart at den bærer melankoli i seg med denne tekstfrasen: Ain’t it hard to love a woman When that woman don’t love you?
.
Jeg blir altså oppløftet av å lytte til denne versjonen av My Man. Kan noe av forklaringen være at det ikke er grunnlag for denne melankolien her jeg sitter?
.