Jeg leste en gang at hjernen som sådan ikke eier humoristisk sans, men tar bokstavelig det den hører meg tenke eller ytre. Derfor sier jeg nødig noe ufordelaktig om meg selv (Vel, vel. Enkelte situasjoner trenger en innrømmelse). Jeg vil ikke at min bevissthet skal høre det av meg. Isteden prøver jeg å tenke og gjerne uttrykke tanker som jeg vil at hjernen min skal la meg jobbe mot. Det er jo kjekt å ha en nær samarbeidspartner som trekker i positiv retning.