Dikt og slikt

Dette er et stykke i moll. I mange år hadde vi undulat. Den hadde ikke mye den kunne bestemme selv, det var et par ting: Når skal jeg spise/drikke, Når skal jeg sove,
Hvor skal jeg stå, Når skal jeg kvitre, og hvilken melodi skal jeg ta?

Den kunne ikke velge hva den skulle spise eller drikke. Den kunne naturligvis sove når den ville, den hadde et par pinner å velge i når den skulle få dagen, eventuelt natten til å gå, og kvitre kunne den gjøre når den ville. Ble det imidlertid for mye lyd, pleide vi å legge et mørkt klede over buret, da trudde den sikkert at det var natt og kvitringen stoppet brått.

Alle som besøkte oss syntes den var såå fiin, med deen fargeprakten, og deet kvitteret. Men så en dag skjedde noe rart. En som besøkte oss kom borti buret med ringen sin. På ringen var det en liten diamant, og det kan ha vært en tryllediamant, for plutselig hørte vi at undulaten pratet gjennom kvitringen. Det var en fantastisk opplevelse, ikke minst dette at vi forstod hva den sa, samtidig sjokkerende å få vite:

«Du syns jeg er vakker, men det betyr ingen ting for meg. Det er ingen av min like som jeg kan dele det med, og da er det ingen ting verdt.

Det er ingen her som jeg kan dele sorger og gleder med, så de tankene jeg har må jeg ha for meg selv.

Jeg har mine drømmer, men jeg ser ingen mulighet for at de kan oppfylles. Jeg er satt her, og jeg gjør det som forventes av meg, hver dag ut og inn og opp i mente.

Fuglegutt

Sangen min er vakker, sier du, men jeg uttrykker bare min frustrasjon over buret mitt.»

Vi stod der som lamslått. Hadde vi ikke sett glans og hørt fortryllende sang allikevel?

Så vondt å få vite for alle som så og hørte, så vondt for denne vakre fuglen.

Bjørn Afzelius hadde en vakker sang om en fugl i bur, «Fødd Fri» heter den:   https://www.youtube.com/watch?v=vYbXstvnP5s