Dikt og slikt

Jeg har alltid likt sjøen og fikk tidlig et naturlig forhold til det våte element. Som guttunge på besøk hos farmor og farfar på Remøya var det mye leik og morro. En populær aktivitet var å vasse i fjæra og leke med båter og flåter. Disse lekebåtene som var festet i ei snor og ei stang, ble trukket fram og tilbake langs strand og steiner. Jeg datt aldri uti. Like greit, for ordet svømmevest tror jeg ikke var funnet opp enda.

En gang var jeg med en fra Remøya over til Vågen (Fosnavåg). Vi var tre barn i følge med to voksne. Jeg var ca. 8-10 år gammel. Vi barna fikk lov til å bevege oss fritt, det var slik det skulle være den gangen. Vi var i havneområdet med kaier og båter, og plutselig fikk jeg se minstemann, ca. 5-6 år gammel, ligge og flyte i sjøen rett ut med mage og ansikt ned og armene flytende rett ut fra kroppen. Han hadde en jakke på seg som fortsatt holdt på lufta, for jakka bulet ut på sidene og ryggen.

Dette var like ut for Tollås der ei steintrapp førte ned til sjøen, og jeg løp ned steintrinnene. Gutten lå stille, og det boblet ut av munnen hans som var under vann. Jeg strakk meg ut så langt jeg kunne, og rakk så vidt bort til jakkearmen hans med pekefingeren min, fikk etter hvert tak og fikk dratt ham innover. Jeg hadde ikke rukket å rope om hjelp enda, men faren til gutten hadde nå blitt oppmerksom på situasjonen og kom løpende til og overtok redningsaksjonen.

Dette var helt i begynnelsen av «by»besøket, og det ble avslutningen også. Vi satte oss med en gang i snekka og dro over Holmefjorden og hjem til Sævikane. Det siste erindringsbildet jeg har av dette er guttungen som satt på farens fang, godt inntil faren med hans jakke omsluttet så de var som en enhet – og guttens naturlige klynking våt og kald som han var.

Jeg husker faren gav meg den anerkjennelsen jeg skulle ha, at jeg reddet gutten hans. Selv mente jeg at det var en overdrivelse, men holdt akkurat det for meg selv. Det var jo ikke mye jeg hadde gjort: stått på nederste trinn og strukket meg etter gutten – og fått tak i ham.

Ø… het han, og gråt da han ble plukket opp av sjøen.