Dikt og slikt

Jeg fikk en bok i fjor, jeg var heldig nok til å velge den ut selv. Tittelen var interessant: «Moonwalking med Einstein». Bak på boken stod det at «Hvis du vil forstå hvordan vi husker, og hvordan vi alle kan lære oss å huske bedre, må du lese denne boken».

Opp gjennom årene har jeg hørt at jeg glemmer. Selv unnskylder jeg meg med at det er å benytte seg av selektiv hukommelse. Lukke ørene er det noen som kaller det. Den som driver med slikt vet at det har sine fordeler.

For en god del år siden kjøpte jeg et hefte/bok som het Super Memory. En gang tok jeg boka med som en del av ferielektyren, og det passet en dag å vise forsiden til en nabo samtidig som jeg sa: «Jeg leste denne boken for noen år siden, men så glemte jeg hvor jeg hadde lagt den». Hun tok Super-Memory-spøken.

Tilbake til boka, skrevet av en vanlig journalist, Joshua Foer. Ved hjelp av husketeknikker vant han i 2006, etter et års trening, det amerikanske mesterskapet i Hukommelse. Noen kan hevde at det sier mye om nivået på amerikansk hukommelse. Det sier også mye om hva husketeknikker kan brukes til. Fra å være en vanlig Jeg-kan-huske-syv-ting type, blir han altså best til å huske rekkefølgen av kortene i en kortstokk, tilfeldige ord osv.

For at du skal slippe å lese boken, som jeg lot ligge i månedsvis uten å komme helt igjennom, så skal du få et par punkter jeg merket i margen:

Først om det å velge å glemme: «Hemmeligheten ligger i å overbevise seg selv om at informasjonen er meningsløs». Jeg tror en kan overbevise seg selv både bevisst og ubevisst om at dette vil jeg glemme.

Han skriver om en som er invalidisert (mentalt) fordi han ikke greier å glemme. «Kanskje det er glemselen, ikke hukommelsen, som gjør oss til mennesker. Vi må filtrere verden for å forstå den. Å tenke er å glemme». Eller kanskje vi kan si at vi må bestemme oss for hva vi vil huske.

Tankevekkende var det å lese at han et par dager etter at han vant den amerikanske Mesterhukommelsestittelen, tok undergrunnen hjem fra en tilstelning. Han hadde glemt at han hadde tatt bilen til sammenkomsten.

Fortsatt gidder han ikke å bruke husketeknikkene til å lære vennenes telefonnummer. Det er jo lagret på telefonen.  Og han skriver fortsatt handlelister så sant han har en penn i nærheten. Men til tross for tekniske hjelpemidler vi kan bruke til å huske, sier han at det i dag er viktigere enn noen gang å bruke vår evne til å huske. Det er erindringene som gjør oss til dem vi er.

Jeg tror det ligger en hemmelighet i dette å bestemme seg for hva som er uvesentlig, mao. bestemme seg for hva en vil glemme, bevisst eller ubevisst. Det vi ubevisst glemmer har vel med vår grunnholdning å gjøre, hva vi mener er uvensentlig og vi kan glemme, eventuelt hva som er viktig og som vi derfor gjør vårt beste for (bestemmer oss for) å huske.

Ellers så pleier jeg å si at: «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har glemt noe». Ingen kan ta meg på en slik uttalelse 🙂