Gjendikting/oversettelse av bygdedikteren Olav Flatastøyls dikt, Stamtavle (fra nynorsk). Nederst er gjengitt originalversjonen på hans nynorsk. Diktet stod i bilaget Telemark Tidend i dagens TA.
Når jeg «oversetter» dette diktet, er det for å gjøre det tilgjengelig for dem som hopper over nynorsk tekst, jeg unner bokmålbrukeren å få del i dette.
Diktet i originalversjonen rører meg fordi det minner oss om hva våre forfedre måtte slite i armod og urettferdighet. Det var den gang vi var blandt de fattigste nasjoner. Nå er vi blant verdens rikeste. Ikke bare er vi rikest, men verdiene er også fordelt på oss alle. Den sterke og rike, ja, vi alle, er villige til å yte vårt for at også den fattige og ubemidlede skal ha et verdig liv. Denne fordelingen ble mulig fordi det i våre forfedre, som led urett, vokste frem en vilje og et krav om rettferdig fordeling av verdiene.
Stamtavle (omskrevet fra nynorsk)
Mine fedre var husmenn og træler
så langt jeg kan følge min ætt
født og oppvokst i fattigdom,
av storfolket hånet og truet.
Tuktet til tålmod, til taushet,
med sult og slit i utmattende kulde.
Ordløse bar de sin skjebne
så lenge som livsviljen holdt.
De trasket i skoger og villmark,
sprang berrføtt i steiner og kvast
som unger de stred med en buskap
som søkte til feitere gress.
Var slaver som jenter og gutter
for storbønder, skriver og prest,
møtte makta som vegene stenger
så håpet og drømmene brast.
Grov åkrer i steinete bakker
og sådde sitt fattige korn,
bar bører langs ulendte veger
for å nødberge kone og barn.
Slo skrint gress i utmark og myrer
så lenge som marken lå bar,
ba søvnløs den høye som styrer
at ikke ryggverken skulle forverres.
De slet til de stupte i striden,
krokete av giktverk og mén.
Så for de på legd rundt i grenda
vanæret av alle som en.
Til bygda fikk gjemt dem
i simpleste kirkegårdsjord
og historiens minne har glemt dem,
som løvet og gress fra i fjor.
Jeg har ikke en dråpe blod til felles med
de store med middel og makt.
De rike som rådde i bygda
og ble holdt i ære og akt,
med odel og slektningers gode navn
gjennom alle de aldre og år,
velkjente langs daler og strender
så vidt som godt rykte går.
Min slekt gror av skrinnere grunn,
av steinsatt og utmagret jord,
i bakli og vegløse marker
der villgresset blomstrer og gror.
De kunne knapt lese og skrive,
kuet og trødd under hæl,
stumme bar de sin drøm gjennom livet,
den synger og klinger nå i min sjel.
—
Stamtavle (originalen) av Olav Flatastøyl
Mine fedrar var husmenn og trælar
so langt eg kan rekke mi ætt
fødde og ala i armod,
og av storfolket håna og hædt.
Tukta til tålmod og tagnad,
med stuvslit i kulde og svelt,
ordlause bar dei sin lagnad
so lenge som livsviljen heldt.
Dei traska i skogar og villmark,
sprang berrføtt i steinar og kvas
som ungar i strid med en buskap
som trådde til feitere gras.
Var slavar som jentor og drenger
for storbønder, skrivar og prest,
møtte makta som vegane stenger
so vona og draumane brest.
Grov åkrar i steinute bakkar
og sådde sitt fattige korn,
bar bører langs urudde vegar
til naudsberg for kone og born.
Slo skrapslått i utmark og myrer
so lenge som marka låg berr,
bad svevnlaus den høge som styrer
at ryggverken ikkje vart verr.
Dei sleit til dei stupte i striden,
krøkte av giktverk og mein.
So for dei på legd kring i grenda
vanvyrd av alle som ein.
Til bygda umsider fekk gøymt dei
i simplaste kyrkjegardsjord
og soga og segna har gløymt dei,
lik lauvet og gras frå i fjor.
Eg har ‘kje ein blodsdråpe sams med
dei store med medel og makt.
Dei som rådde og rikte i bygda
og blei haldne i ære og akt,
med odel og namnspurde frendar
gjennom alle dei aldrar og år.
Vel-kjende langs dalar og strendar
so vide som gjetordi går.
Mi slekt gror av skrinnare grunnar,
av steinsett og aurmager jord,
i bakli og veglause marker
der villgraset blømer og gror.
Dei kunde knapt lesa og skrive,
kuva og trødd under hæl,
stumt bar dei sin draum gjennom livet,
som song kling han att i mi sjæl.
Dikt og slikt 