Det heter at historien gjentar seg. Men la oss ikke være fatalister og tro at vi ikke har en egen vilje. Vi kan velge å lære av historien.
Jeg leser en interessant bok, Ved Fronten, om borgerkrigen i Spania 1936-39. Samtidig som den forteller historien om norges første kvinnelige krigsreporter, Gerda Grepp, så gir den innblikk i den forferdelige spanske krigen. Gerda rapporterte bl.a. fra fronten i Madrid, Malaga og Barcelona. Den frie republikken ble angrepet av general Franco, som med Hitlers og Mussolinis hjelp gikk seirende ut. Hitler øvde seg på krig ved å støtte fascistene og Franco, og vendte seg deretter (1939) til nærområdene og invaderte Østerrike og Tsjekkoslovakia, deretter Polen. Andre verdenskrig var i gang.
I 1936 hadde det blitt inngått en ikke-intervensjonsavtale i forbindelse med den spanske konflikten/krigen. Denne ble etter hvert underskrevet av 30 land. Dette var for å hindre våpensalg og sannsynligvis minske kamphandlingene. Boken gir imidlertid et innblikk i de forferdelige massakrene i Spania. Sovjet og kommunistene var på republikkens og antifascistenes side. Bildet var imidlertid komplisert, for blant republikkens venner og nasjonalistene var det intern strid. Baskerne (Bilbao) kjempet allerede da for sin egen frihet, og hadde slik jeg forstår det både Franco og den spanske republikken og nasjonalistene som motstandere.
Med det store bildet Guernica foreviget Picasso den forferdelige massakren, den tyske flybombingen av sivilbefolkningen og utslettelsen av baskernes hellige by, Guernica. I 2007 ble det utgitt en bok som sier (sitat fra vår bok Ved Fronten): «I ettertid er det blitt klart at bombingen av Guernica ble bestilt av de spanske nasjonalistene for å ødelegge baskisk moral og deres forsvar av Bilbao». Altså en krig i krigen.
Da må en (jeg) spørre: I krig, hvem skal en tro på? Hvem er hauk og hvem er due?
Gerda skrev i en reportasje i 1939 at «Krigsfaren … menneskeheten begynner å forstå at det ikke lenger nytter å bare ønske fred, det må gjøres noe for å forsvare den».
Tankevekkende er det også å lese om flyktningestrømmen og alle brev Gerda fikk fra venner ute i Europa som spurte om muligheten for å komme til det frie Norge. Hennes svar til dem var: «Det skal mye til for å få innpass i Norge. For det første må du ha mye penger, og du må kunne dokumentere ditt flyktningebehov».
La oss bestemme oss for å lære av historien slik at vi i dag velger den veien som vi i morgen vil være tilfreds med.
.
.
.
.
.
.
.
.
– – – 0 – – – X – – – 0 – – –
Dikt og slikt 