Tidshjulet

Skrevet 25.04.2019 av Perry Saevik

Han hadde en bestemt følelse av at tidens hjul gikk raskere enn før og bestemte seg for å stanse det.

Da han våknet fant han noe misfornøyd ut at de medreisende hadde kommet langt avgårde. Han var ikke satt tilbake, hadde bare stått på stedet hvil, og hans nære fremtid viste seg å være ukjent for ham. Følgelig var det heller ingen der fremme som kunne ta hensyn til ham lenger.

Ille til mote sveivet han hjulet i gang igjen, han klarte til og med å få det til å dreie raskere enn før. Det virket som om tidshorisonten kom nærmere med akselererende hastighet. Vennene ble tatt igjen, og han rakk akkurat å hoppe av i det klokken viste 23:34.25. 4.2019.

Med et selvtilfreds nikk konstaterte han at han nok hadde vært raskere enn sin egen skygge, og han tenkte; Lucky Man.

Tidens hjul
Publisert i Historie, Livet | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

I dag eller i går

Skrevet 24.04.2019 av Perry Saevik

Dersom vi blander tiden litt, 2000 år for eksempel, så kunne de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus, vært IS krigere som hadde reist fra hjemlandet sitt, la meg her bruke navnet Mesopotamia. Kanskje var de med på et opprør i Jødeland og Jerusalem og forsøkte å velte myndighetene (romerne) som hadde kontrollen der.

Uten å vurdere eventuell mulig straffeutmåling hverken der eller der, spør jeg meg selv; Ville det vært riktig av mesopotamske myndigheter å hente røverne hjem før de romerske myndighetene fikk gjennomført sin lokale rettergang?

Publisert i Historie, Kommentarer, Samfunn | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjør noe med det

Skrevet 13.04.2019 av Perry Saevik

Verden er et farlig sted, ikke på grunn av alle de onde menneskene, men på grunn av alle de som ikke gjør noe med det. 

Påstått å være sagt av Albert Einstein, og selv om jeg ikke har noe å slå i bordet med, så har jeg jo lov å reflektere over det.

Publisert i Kommentarer, Livsvisdom, Sitater | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Pent kledd – eller ikke

Skrevet 12.04.2019 av Perry Saevik

En samtalepartner jeg hadde i dag (i Spania) mente at i Norge kan hvem som helst gå ut både til hverdags og fest i mer eller mindre fine klær, dongeri om så skulle være. Slik er det derimot ikke i Spania. Her er det forskjell på det å være fint kledd og det å gå i hverdagsklær og joggesko.  

For noen år siden hadde hun besøkt en butikk i byen (Torrevieja). Hun hadde brukt sykkel til byen kledd i et passende antrekk, og hadde entret butikken med en bærepose.  

Hun gjorde en normal sondering i lokalet, men etter noe tid kom en ekspeditør og antydet at dette kanskje ikke var butikken for henne.

Min forteller hadde antydet til meg at hun var meget godt bemidlet, og til ekspeditøren repliserte hun at hennes bemerkning ikke var noe problem, og tilføyde; “Jeg kommer aldri til å besøke denne butikken igjen”.

Skal vi trekke et par konklusjoner? I Spania er det fortsatt stil. Upper class i Norge er ikke alltid lett å få øye på.

.

.

.

.

.

Publisert i Historie, Kommentarer, Livet, Livsstil, Livsvisdom, Samfunn | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Motorstopp i stormen

Skrevet 06.04.2019 av Perry Saevik


Jeg var ca. 12 år den lørdagen vi skulle flytte snekka (åpen båt) fra den faste båtplassen på sildoljefabrikken på Mjølstadneset. Pappa, Stein og jeg skulle ha den til Fosnavåg der vi skulle legge den ved ei av kaiene noen sommerdager.

Som en kunne oppleve på sunnmøre, var det regn og vind. Været var vi vant med, så det var ikke nødvendig å vente på opphold. Vi tok snekka gjennom leia til Straumen for deretter å runde land og komme ut på Holmefjorden klar for siste strekk.

Med en gang vi kom ut på fjorden, økte både vind, regn og bølger. Men vi fortsatte. Vinden tiltok ytterligere etter som vi kom lenger fra land. Vi fikk vestavinden rett forfra, og det kan ikke ha vært langt unna storm i kastene.

Vi forstod at dette var uvær. Baugen på båten reiste seg på bølgetoppene. Stein krøyp fram i forpiggen og krøllet seg sammen på noe tauverk delvis beskyttet av det lille dekket over som var i høyde med rekka. Av oss tre var det han som fikk kjenne båtens største bevegelse opp og ned. Han kjente og hørte sjøen hver gang båten falt ned og støtte inn i neste bølge.

Jeg husker godt minuttene før vi bestemte oss for å snu. Båten tok imot den ene bølgen etter den andre og reiste seg på bølgetoppene. Med baugen hevet tok vinden tak, og jeg følte gang på gang at vinden ikke bare blåste på baugen, men også tok tak i den fremste delen av bunnen. Det var skremmende å kjenne at båten ikke falt ned, men ble holdt oppe av vinden før baugen falt ned i bølgedalen igjen.

Pappa var en hardhaus, men da jeg ymtet frampå at vi kanskje skulle snu, var han enig og dreide båten til babord. I noen kritiske sekunder ville vi få vind og bølger inn fra siden. Båten rullet, og med bensintanken montert på tvers akterut, skvulpet bensinrøret tørt. Det måtte bli motorstopp.

Vi hadde alltid med en jerrykanne ekstra bensin og pappa sleit nok da bensinen både rant ned i tanken og skvulpet ut av trakta.

Motoren startet med påfølgende stopp to, tre ganger. Men så fikk den jevn gange slik at vi kunne dreie baugen mot øst, sør og tilbake til land. Jeg var våt som ei kråke, men glad for å få land under føttene igjen.

Publisert i Barn, Historie, Livet, Natur, Sommer | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (3)

Skrevet 29.03.2019 av Perry Saevik

Et par år etter turen med “Ludo”(postet 3. februar -19) fikk jeg en annen tur. Da var jeg med uten pappa. Han vinket meg av gårde fra kaia i Fosnavåg. Det var stuerten som hadde tatt på seg ansvaret å passe på meg. Båten jeg hadde “mønstret” på var M/S “Ragnhild”, hun var eid av Peder Sævik og lå mye oppankret i Sævik (Sævikane, som en sa for å stedfeste land- og sjøområdet). Hun var ca. 60 fot lang, en uvant form på en fiskebåt på de kanter. I ettertid har jeg skjønt at det kan ha vært en større utgave av Colin Archer skøytenes form, i hvert fall over vannlinjen. Hun fungerte som hjelpebåt under sildefisket. Jeg husker hun hadde fått ny motor noe tidligere, og vi guttunger i bygda var imponert over de nye hestekreftene vi hørte at hun hadde fått. Likevel har vel enkelte av dagens 20 fots hurtigbåter like stor eller større motor (syns jeg å huske at Ragnhild hadde fått 140 hk?).   

Det var urolig sjø med dønning, og det tok ikke lang tid ute på feltet før jeg ble sjøsjuk. “Ragnhild” hadde tidlig på dagen blitt hjelpebåt for en av snurperne, og det var hektisk aktivitet ombord. Stuerten skulle jobbe på dekk. Han kunne derfor ikke pleie en sjøsjuk guttunge for lenge av gangen, og for både ham og meg var det en god løsning å finne ei køye til meg med ei bøtte på dørken.

Søvnen må ha tatt meg, for jeg våknet av at stuerten røsket forsiktig i meg. Det viste seg at fisket var over og vi var på vei innover til land. Sjøen begynte å legge seg da vi var kommet på høyde med land, bare lange, slake dønninger skøyv aktenfra på ei godt lastet Ragnhild. Holmefjorden var stille og rolig, men jeg husker ingen ting av ankomsten hos Voldnes sildemottak eller gåturen hjem fra kaia.

Denne min andre og siste tur på sildefiske var ikke mye å skryte av, men jeg kan likevel si at jeg var der. Så er det jo slik at alle våre erfaringer er med og former oss og blir del av ballasten vi bringer med oss videre.  

M/S Ragnhild.
Bilde fra Anton Sævik
Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Livet, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skoleungdom og aristokrati

Skrevet 22.03.2019 av Perry Saevik 
 
 
  All ære til skoleelevene som gjør 
oss etablerte oppmerksom på 
elendigheten vi øyensynlig har stelt 
til. Trist å tenke på at det er de 
unge som sitter med regningen etter 
at vi (de eldre), på en måte har 
levd et behagelig liv på kreditt. 

   "Etter oss kommer syndfloden" ... 
sa Ludvig 15. og ante at det ville 
bli tyngre dager for den kommende 
slekt. 

   Han tenkte på overfloden og 
sløseriet! Kongen og overklassen 
visste nok at det utsvevende og 
luksuriøse livet deres før eller 
siden måtte ta slutt. Noen år 
senere, i 1789, kom syndfloden i 
form av den franske revolusjon. 

   De som ble ansett å høre til 
aristokratiet, og som ble 
halshugget da massene tok over, 
var de rike, de som hadde mest 
penger og brukte dem på seg selv. 
De halshuggede hadde ikke brydd 
seg om de lavere lag av 
befolkningen, de hardt arbeidende 
og underbetalte. De som opphøyet 
seg selv, ble med makt erstattet 
av nettopp de undertrykte.   

   Slapp av folkens, det er 230 
år siden. Slike ovenfraogned-
oldninger finnes  ikke lenger 
(var jeg ironisk nå?). I dag har 
vi demokrati, og det betyr at de 
folkevalgte hører på de som har 
valgt dem. Hvis ikke kommer de 
på moderne vis til å bli 
valghugget. 

   Har massene begynt å røre på 
seg?
Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Kommentarer, Livet, Livsstil, Livsvisdom, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Båra bryt mot land

Skrevet 27.02.2019 av Perry Saevik 
 
Jeg så Magne Nærøs video på Instagram, der han skriver at 
"Båra bryt mot land i Goksøyra" og det dukket opp noen ord om 

 Havet

 Stig på dønning 
 rullar fram
 og dreg seg utatt 
 båra burar   
 bylgjar 
 brenn og
 skummar 
 frådar 
 skuvar stein 
 riv i taren 
 hamrar 
 gjev oss grøde 
 liv og daude
 Utan hadde Tellus ingen livnad
«Båra bryt mot land i Goksøyra». Bilde fra Magne Nærø’s Instagramkonto
Publisert i Natur, Sitater | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Frokost på riggen

Skrevet 15.02.2019 av Perry Saevik

Denne historien skjedde for tolv-femten år siden på et jobboppdrag.

Etter å ha kjørt over fjellet på ettermiddagen hadde jeg tatt inn for overnatting ved en fjord innafor Haugesund. Jobben var å kontrollere deler av rustbeskyttelsen i ballasttankene på en borerigg. Den var kommet inn fra feltet for femårs-klassing, altså for å få godkjenning av Veritas for en ny fem års periode.

Hotellet, for å kalle det så, hadde ikke betjening om natten. Om kvelden planla jeg derfor neste morgens frokost og måtte bestemme om jeg ville vente på hotellets morgenservering eller komme meg tidlig ombord og få meg mat der før jobbingen. Jeg valgte det siste.  

Ombord på riggen var det å komme seg på brua og melde sin ankomst. Vakthavende fikk vite at jeg stilte opp på tom mage, men beskjeden til meg var at frokosten var over og det var derfor ingen ting å hente før lunsj. Han skjønte tydeligvis min frustrasjon og ga meg et hemmelig tips: Nede på dekk, før inngangen til byssa er det en dør. Der inne står det noe mat som du kan ta.

Jeg fikk plassert verktøybagen, kom meg ned til riktig dekk og fant den “hemmelige” døren. På innsiden var det et rom på 2 x 1 m der det sto en tønne med en del tauverk oppå. Oppå tauet sto en tallerken full av påsmurte brødskiver. La meg ikke kalle det snitter, men lekkert så det ut og appetitten ble på ingen måte undertrykt.   

Jeg funderte ikke mye over hvorfor tallerkenen stod i dette rommet på størrelse med et stort kjøleskap, tok tallerkenen og gikk inn neste dør – til byssa. Rommet var relativt stort, inn til høyre var den lange serveringsdisken, der var det trukket ned og stengt inn til kjøkkenavdelingen.

Rett fram, på motsatt side av lokalet satt det tre karer, den ene kledd i hvitt, åpenbart en kokk. Jeg overså dem og dreide til venstre inn i rommet der jeg fant meg et bord og satte meg. Som Morgan Kane pleide, satte jeg meg med ryggen mot veggen, jeg hadde de tre foran meg til venstre og inngangsdøren foran til høyre. Jeg hadde ikke annen tallerken enn den jeg hadde med meg utenfra, og kaffe eller vann lette jeg ikke etter, jeg holdt meg lavt i terrenget. Mens jeg tygde jevnt og målbevisst vekslet jeg mellom å kikke ned på tallerkenen eller hevet hodet og lot blikket sveipe sideveis. På den måten overså jeg de tre og burde ha inngitt en visst inntrykk av ro.  

Jeg hadde vel fått i meg et par skiver da døren gikk opp og det kom inn en kar. Han gikk rett bort til bordet der kokken satt, satte begge håndflatene i bordplata med god sideveis støtte samtidig som han lente seg forover mot kokken, og det var åpenbart at det foregikk en samtale der. Så gikk han.

Nå reiste kokken seg og kom bort til meg. “Hvor fikk du den maten”, spurte han. “De sa på brua at frokosten var over, men jeg kunne ta den maten som stod i redskapsrommet utenfor her”, sa jeg. “Det der var maten til fartøysjefen”, fikk jeg vite.

Jeg husker ikke hvordan jeg avsluttet måltidet, men senere på dagen fikk jeg både lunsj og middag før jeg kunne starte på hjemreisen etter endt oppdrag. Og jeg kan se for meg at vakthavende som tipset meg om maten, ved første anledning spurte fartøysjefen hvordan frokosten smakte i dag. Var de normalt joviale folk ble det nok ordentlig muntert, for her hadde han helt plutselig fått muligheten til en skikkelig practical joke. Og jeg var plassert i hovedrollen.

 

Publisert i Arbeid, Historie, Humor, Livet, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valentine på Valentinedagen

Skrevet 14.02.2019 av Perry Saevik

Jeg har egen dame, min Valentine
Og hun har jo meg, er jeg Valentin?
Det sies at hun skal ha blomster så fine
helst fulgt av ord som: Til kjæresten min

Tenk jeg, Valentin, får kaker til kaffen
hun fikser og steller så det blir kos
og hun tillater både jobb og slaraffen
Joda, min Valentine, hun skal ha ros

Valentin med sin Valentine
Valentin med sin Valentine
Publisert i Dikt, Humor, Kommentarer, Kvinner, Vennskap | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Sildefiske (2)

Skrevet 06.02.2019 av Perry Saevik

På websiden til Gerh. Voldnes AS, www.voldnes.no fant jeg et bilde fra 1955 som illustrerer situasjonen under sildefisket da jeg vokste opp (se innlegget mitt 2.2.19).

Snurperne kom inn om ettermiddagen og kvelden og lå utenpå hverandre inne ved Voldnes’ sildemottak der de ventet på å få levere. Da jeg var 7 til 9 år bodde vi i bunnen av Skarabakken, det var bare noen hundre meter til Voldnes’ sildoljefabrikk. Det hendte at vi gutter lurte oss inn på mottaket, og jeg husker å stå ved siden av trakta der silda fra båtene ble sluppet oppi. Silda flommet ned i trakta, men noe spratt opp/ut og produksjonsgulvet fyltes sakte men sikkert av overskuddssild. Her var det bare å plukke, men jeg tenkte aldri på matauk. Tror heller ikke folk i Fosnavåg betalte mye for silda som var selvsagt kost i alle hjem.   

Når vi gutta var inne på produksjonen, hadde vi gjerne på oss støvler. Så fant vi en binge der vi kunne vasse i sild, og formålet var å skaffe seg status. I sildebingen ble støvlene belagt med sølvglinsende sildeflass mens vi vasset. Nå var det bare å gå med støvlene til hverdags og vise at du var en av gutta.    

Det var et yrende liv i Vågen under sildefisket, og om kvelden hadde fiskerne fri. Mange bodde i båtene og tok seg gjerne en tur på land om kvelden. Det var ofte snø på den tiden av året (snøen lå i max. 14 dager før neste mildvær), og vi guttunger kjørte rattkjelke om kveldene. Kom det noen fiskere forbi som skulle på kafé, tilbød vi skyss ned den 50-100 m lange bakken fra Voldnes’ store overnattingshus, Urheim. I bunnen av bakken fikk vi gjerne noen småpenger som takk for turen, stor stas for oss.

Da sildoljefabrikkene var i produksjon, la røyken fra pipene seg over bygda. Sildoljefabrikken til Gerhard Voldnes lå innerst i Vågen (Fosnavåg). Røyken fra sildoljeproduksjonen steig opp og over fjellet innerst i Vågen og fulgte så bakken ned på andre sida, bl.a. til Lisjebøen der vi bodde. Den karakteristisk lukta var ikke god, men alle kunne tåle det siden det luktet penger, som en sa.

Fosnavåg 1955 fra voldnes.no

.
.
.
.
.

Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Livsvisdom, Mat, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (1)

Skrevet 03.02.2019 av Perry Saevik

Vinteren 1956 gikk jeg i 1. klasse på folkeskolen i Fosnavåg. Noen uker i januar-februar lå snurperne og hjelpebåtene inne i Vågen fortøyd side om side tvers over sundet, og i rekke på rekke, baugen på den ene båten stort sett inntil akterenden på båten foran. Slik ble nesten hele Vågen fylt med båter som om morgenen skulle ut på feltet for å leite etter silda.

Som guttunge fikk jeg også være med på sildefiske et par ganger. Første gang var på “Ludo”. Var den eid av Arthur Sævik, tro? Bodde helt ute i Sævikane på Remøya. Arthur var far til bl.a. Per Sævik og min kompis den gang, Øyvind Sævik. Ludo var en stålbåt, jeg anslår den til minst 70-80 fot lang. Båtens lengde har jeg anslått ved å sammenligne med slik jeg husker farfars båt «Packing» på 60 fot. Baugen på «Ludo» gikk vertikalt opp fra vannlinja. Akterut skrådde den svakt fra vannlinja opp til akterenden, slik akterenden gjorde på de klassiske seilbåtene fra 20-tallet.  

Pappa og jeg hadde fått lov til å være med om bord, skal vi si som turister, og fikk på den måten oppleve det som foregikk. Jeg husker det relativt rolige havet. I ettertid har jeg tenkt at vi må ha vært i området mellom Stadt og Svinøy. Nærmest flatt hav. Jeg husker roen på brua i den tidlige fasen, ekkoloddet som i perioder ble studert nøye, til basen, en av Arthurs sønner, lakonisk slo fast at: Her har vi ho, ja.   

Jeg fikk vel ikke med meg at nota gikk ut, men jeg husker notbåtene og silda som ble håvet inn. Det må ha vært et vellykket kast, for over radio ble det anmodet om en  hjelpebåt som kom og fikk lastet inn sin andel av det vellykkede kastet.

Hjemturen etter sildefiske med M/S Ludo. Notbåtene er fortøyd slik at de tre båtene ligger side om side
To notbåter i arbeid samt en lettbåt.
Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Natur, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar