For 12. gang blir det arrangert Skjærgårdssang i Langesund, en hel helg. Publikum kommer fra hele Skandinavia for å høre kristen sang og musikk, med musikere og sangkrefter både fra vår kommune og helt fra USA. Før fredagen kom var det forhåndssolgt 15000 billetter til de forskjellige konsertene. Et stort antall frivillige gjør arrangementet mulig. Her et bilde som taler for seg, tatt før tilhørerne slapp inn fredag kveld. Program for helgen finner du på www.sgsang.no
Langesund Fiskefestival, med offisielt navn Raymarine Langesund Fiskefestival 2019, er i gang. I år er det kuling og sjø utaskjærs. Av sikkerhetshensyn foregår derfor fisket i indre farvann. Norske og svenske “proffe” sportsfiskere setter pris på denne festivalen som har fine premier. Ifølge www.trutta.no er det ikke bare de beste fiskerne som får premier, men det loddes også ut premier blant de andre deltakerne.
Det er forskjell på ønske om hevn og ønske om rettferdighet.
Amnestiloven som ble vedtatt etter Francos død (1975), ga ikke ofrene etter Francoregimet rettferdighet. Det er etter 2010 startet en bevegelse som arbeider for å oppheve amnestiloven slik at regimeforbryterne kan stilles for retten. Meget interessant program i kveld på NRK2 om glemselsloven som det ikke undervises om i den spanske skolen.
Her utforsker jeg to forskjellige settinger, to ord i hver sin ende av en skala.
Det var en av disse varme sommerdagene. Han var nettopp kommet inn og gikk bort til henne der hun satt i stolen. Med en svakt skjelvende hånd berørte han forsiktig underarmen hennes. Samtidig så han henne inn i øynene og førte peke- og tommelfingeren mot hverandre. Huden hennes var slapp, og en hudfold steg opp mellom fingrene. Da han løsnet grepet, så han at huden fortsatt stod der som en Besseggen i miniatyr. “Du drikker for lite”, sa han.
Bryskt trakk hun til seg armen. Det var tidlig kveld, men her stod han med apparatet i ei reim over skuldra. Overkroppen lutet lett forover og høyrearmen likeså, som da han nettopp berørte armen hennes. Det var en stund siden han hadde vært innom, og når han kom, fikk han alltid sagt at han jobbet veldig hardt. Hun mente å vite, reiste seg og gikk mot døren. Der snudde hun seg mot ham og sa med lett skjelvende stemme: “Du drikker for mye”.
Er det alltid fornuftig å stå på sin rett?
Noen ganger i livet kan det bli feil å være sta selv om en har sitt på det tørre.
Å være rettferdig i sitt liv er en god ting. Å være selvrettferdig og leve det ut, det er feil.
Måtte den som har rett, leve lenge. Det samme ønsker jeg for den som gjorde feil.
.
Vikingskip i leia Gamle Langesund, med Gjeterøya i bakgrunnen, og også Helgeroa synlig bak akterstevnen, på seilas fra Tønsberg via Sandefjord og Stavern, på vei opp til Telemarkskanalen.
Harald (Sigurd Syrs sønn, bror til Olav den hellige på morssida) var i Gardarike noen år og fór vidt omkring i austerveg. Siden gav han seg på veg ut til Grekenland og hadde stort følge med. Da drog han til Miklagard. Så sier Bolverk:
Snøgt førte svale vinden
svarte hærskip langs landet;
de seilte stolt av gårde
med fagre seil og panser.
Miklagards gjæve fyrste
så stavnens jernband skinne.
Mange barmfagre langskip
la til brygga i byen. (fra http://www.olhov.net/hard1.html )
Her om dagen leste jeg om verdens minste byggesteiner. Der er det samspill og innbyrdes forbindelser som gjelder. Det sies at “Romkvantene befinner seg ikke i rommet, de er selve rommet”.
Det slo meg med en gang at det er en analogi mellom de aller minste byggesteiner og oss mennesker. Og som for disse byggesteinene er interaksjonen og forbindelsen menneskene imellom det viktige.
Som menneske er du ikke i samfunnet, du er selve samfunnet. Hvilken byggestein er mindre verdt, hvilken kan vi overse? Det er viktig at hvert enkelt ledd er så sterkt at ikke samfunnet svekkes. Det kan bare gjøres ved at de eventuelt overdimensjonerte leddene justeres så de svakere ledd kan styrkes.
Boken jeg leste var om de minste ting, en bok av Carlo Rovelli, italiensk forsker og forfatter. Han skriver i et avsnitt at “Rommet skapes av samspillet mellom individuelle romkvanter. Nok en gang synes verden å handle om samspill og forbindelser, snarere en objekter”. “Romkvantene befinner seg ikke i rommet, de er selve rommet”.
Allerede som liten gutt hørte jeg på værmeldingen på radio. Det er bare en ting jeg husker av det, nemlig en ting som ble nevnt hver gang. Og at jeg husker det, har med det du får høre her:
Mamma og jeg var ute og gikk, jeg var så liten at jeg leide henne. I en butikk vi passerte, solgte de tydeligvis dameklær, for det var en fot, modellert fra lår til tå, som var stilt ut i vinduet. Jeg så jo at det var en damefot, men jeg hadde aldri sett en fot adskilt fra kroppen. Derfor assosierte jeg med en fot jeg hørte om stort sett hver dag, og spurte:
«Mamma, er det der Lofoten?»
Lofoten
Du er min – Du er ikke min.
For noen år siden i deltok jeg på et utearrangement i Torrevieja. På murveggen like ved der jeg satt, så jeg del av et veggmaleri som jeg ble fascinert av. Det var et stort maleri, og jeg fikk ikke sett hele bildet den kvelden.
Da jeg kom tilbake et par år senere, viste det seg at området var avstengt med gjerde og en port, men heldigvis fant jeg en måte å få tatt et bilde. Nedenfor viser jeg både det komplette maleriet og detaljene i sentrum som fikk oppmerksomheten min den gangen.
Maleriet var laget på en vegg utenfor Alzheimersenteret, og med det “i bakhodet” funderte jeg litt over inntrykkene jeg satt med.
Vi ser to ansikt, et i hver ytterkant av maleriet, og en kan ane levd liv. På baksiden av hodene ser vi inn i dem, og du finner ordentlig rot der inne. Innsiden av hodet er kaos, og en ser tråder som strekker seg ut og bakover og gir gode følelser i møte med en som er nær. Jeg tror det fortsatt er tankeevne der inne. Kanskje tenkes det at
Jeg er glad i deg – Jeg trenger at du er glad i meg.
.
Etter i februar å ha fortalt om turen i storm med snekka, og fått Robert Voldnes’ kommentar om noe ustabile båtmotorer på 50-60-tallet, må jeg fortelle litt mer om den snekka.
Det var ei klassisk tresnekke på 21 fot. Baugen lutet lett forover, akkurat så mye at det for meg så naturlig og stilig ut. Akterstevnen gikk rett ned, avrundet ved og under vannlinjen. Det var et nydelig skrog uten kahytt eller vindskjermer.
Selv om jeg bare var 7-8 år gammel, hadde jeg fått med meg at prisen var 3000 kroner, det kan ikke ha vært tidligere enn 1956, kanskje -57. Den skulle betales med månedlige avdrag over noe tid. Noen år senere vet jeg at pappa tjente om lag 13.000 kroner i året. Den brukte snekka kostet dermed ¼ brutto årslønn. Pappa kan umulig ha prutet.
Den hadde vært brukt som lettbåt under sildefisket. Da pappa overtok den, hadde lettbåtene begynt å få et sterkere skrog, så snekka vår var vel ikke god nok i den sammenheng lenger.
Jeg har tenkt at snekka må ha vært hardt kjørt, full fart forover eller full fart akterover, sjelden noe midt imellom. Forover – akterover ble bestemt av Sleipner-koblingen med den vridbare propellen som vel var standard på “alle” mindre båter før girene overtok. I voksen alder har jeg tenkt at den 8-11 hk Albin motoren hadde noe slitasje da vi overtok den. Det var montert hjul til å vri motoren igang med, som erstatning for sveiva. Det var en ypperlig løsning, det var bare å slippe rattet når du hadde dreid det for å starte. Det sparte hendene dersom motoren «slo tilbake».
Et par årer fulgte med. Gjett om vi måtte ta dem i bruk. Den båten var jeg mang en gang med å ro sammen med pappa, han på den ene åren, jeg og Stein på den andre, heldigvis i rolig vær sommerstid.
Snekka fulgte med da vi flyttet til Langesund, fraktet på ei skute som gikk i trafikk langs kysten. Vi hadde da noen episoder her også før den ble solgt. Fornuftig avtale: Du kjøper båten, motoren følger gratis med på kjøpet.
Jeg har mistet troen på meg selv når det gjelder å aksjonere i forhold til klimautfordringene, og mistenker at jeg egentlig ikke bryr meg om problemet. Sivilisert som jeg mener å være, dusjer jeg regelmessig, men har sluttet med sparedusj. Ikke vil jeg fly mindre i år enn i fjor heller. Dessuten kjører jeg dieselbil med mer enn nok hestekrefter.
Apropos sivilisert. Leser at vi lever i en Type 1 sivilisasjon, den laveste på en Kardashev skala som går fra 1 til 3. Skalaen forteller noe om det teknologiske nivået på en sivilisasjon med bakgrunn i den energimengde den er i stand til å bruke.
Jeg er jo for tekniske fremskritt, og dersom vi skal komme oss til nivå 2, som jeg forstår er å bruke all den energien sola vår avgir, så må vi jo skape et behov for utnyttelse av en slik energimengde.
La oss dusje, fly og dra på all verdens unødvendige cruise. La oss vise at vi kan bruke masse energi og på den måten øve et sterkest mulig press på de vitenskapelige og teknologiske miljøene. La oss drive vår viten dypere, lengre, høyere og utvikle sivilisasjonen til et nivå som overgår min fatteevne.
He he. Det var nå moro å filosofere, da.
Bilde fra www.kosmosjournal.org
Det er så mye vær nå om dagen
det er snø, det er tåke og regn
meteorologen, han er reine plagen
men med fingeren gir han et tegn
Det blir fint vær på Costa Blanca
det blir skyfritt med varme og sol
du kan trygt ta ei runde Petanca
etterfulgt av en rast i en stol
Så sitter jeg der, da, med solbriller og skyggelue, gjerne under en parasoll:
I ro lar du tankene fare
du skal innom både rett og galt
Er det rett at velstand skal vare?
Hva med Mesterens ord: Gi bort alt
Men hva gjorde kirken opp gjennom århundrene? Ser du på de store katedralene, så samler de. Men kan jeg gjemme meg bak det andre har gjort og gjør galt?
Det tok noen år før jeg kunne komme til erkjennelsen i neste vers :
Jeg nekter å gi bort min velstand
selv om enken hun ga bort alt sitt
i forhold er jeg i en tilstand
der jeg hegner om meg og mitt
Dette eksempelet med den fattige enken som Jesus gir oss, må jo bare gi oss en følelse av mislykkethet. Vi gjør jo ikke slik som henne.
Og likevel har jeg kommet frem til at:
Jeg vil ikke henge med hodet
for den overflod som jeg har
jeg er født på en plass på vår klode
der vi skal skatte av det vi har
Der har vi løsningen, skatten. Jeg slipper å bry meg. Staten ordner med min dårlige samvittighet og sier hva jeg skal gjøre, følge loven, Den norske.
Abraham måtte betale tiende, 10 prosent skatt til Gud. Til staten har jeg i alle år betalt langt mer enn det :
Og min skatt betales med glede
skal noen få, er vi med å gi
mitt overskudd gjemmes i redet
eller smuldrer fra lomm’boka mi
PS, vinteren/våren 2019
 | Sten Kristiansen til Optimist? |
| Sten Kristiansen til Været ved St. Hans |
| Sten Kristiansen til Vår frihet |
 | Grønruss 1965 | Perr… til Grønruss-65 |
| Valentine and Valent… til Valentine på Valentinedagen |
Dikt og slikt 