Det måtte være fint om jeg ønsket meg en sparkesykkel som har tre hjul siden det da blir lettere å holde balansen når jeg vingler fra den ene siden til den andre på min vei inn i fremtidens usikkerhet.
Jeg vet vanligvis hva jeg bør og skal gjøre i de forskjellige situasjoner det rette gode fornuftige som jeg stadig utsetter en dag til mens jeg fortsetter med det som åpenbart er feil ugunstig både for meg og oss og kanskje forkastelig slik de ser det de som skal bygge fremtidens pyramider monumentene som for alltid skal stå der og minne om meg og min generasjon som forbrukte for å nyte i senere tid med følelsen av et gryende og stadig mer følbart stikk i siden som om det var en torn der som en berømt person omtalte en for ham vedvarende åndelig pine.
På denne min dag må jeg sende en takk til den som sørger for at det er strøm på batteriet mitt slik at maskineriet går prikkfritt år etter år selv om jeg nok nervøst merker at spenningen øker mot slutten av perioden til den faller noe og holder seg jevnt stabil etter at årsdagen nok en gang ble nådd og etter hvert med god margin passert.
Jeg leste en artikkel i The New York Times om russeren Aleksei Leonov. Det ga meg nok en gang en følelse av at de menneskene som får se jorden ovenfra, som en planet, glemmer jordens landegrenser og de etniske skillelinjene. Artikkelen var skrevet i anledning Leonovs død 11. oktober 2019, han var 85 år gammel. Han var den første som foretok en vandring (ti minutter) i verdensrommets vakum, 28000 km utenfor jorden. Dette skjedde 18. mars 1965.
I 1969 satt Leonov og så på en TV skjerm da Neil Armstrong og Buzz Aldrin ble de første månevandrerne, som en del av Apollo 11-turen. Han visste at han aldri ville få oppfylt sin drøm om selv å gå på månen, men han så et større bilde den dagen:
«I noen få øyeblikk glemte vi alle at vi var borgere i forskjellige land på jorden,» skrev han i boken «To sider av månen.» «Det øyeblikket forente virkelig menneskeheten.»
Bildet er tatt av Jonny Lindner fra Pixabay ( pixabay.com )
Hvordan tør du kritisere et velfundert engasjement for noe som er større enn min fremtid
større enn meg den aldrende
større enn min fortid den befråtsede der jeg kastet mat fordi den var blitt kald byttet ut klær som plutselig hadde feil snitt skrudde opp varmen istedenfor å ta på ulljakke
Denne prikken på rullebladet kan du ikke matche, og den 1. oktober 2019 er det 50 år siden det hendte.
Klokken hadde passert åtte om morgenen, det regnet og jeg var på vei til forelesningen som allerede hadde begynt. Hadde nettopp kommet på sykkel vestfra på gangbrua over Nidelven og hadde svingt inn i Holtermannsgate. Der fortsatte jeg syklingen på fortauet. Den som har levd lenge, vet at en på 60-tallet skulle leie sykkelen dersom fortauet ble benyttet.
Jeg brukte det som for meg var venstre fortau, og der nede så jeg en bil komme mot meg. Nærme nok så jeg at det var en politibil. Den sakket farten og hadde sveivet ned ruta da jeg passerte den. Jeg fikk stoppet litt bak politibilen, for jeg skjønte at tjenestemannen sa noe til meg. Med regnhetta over hodet og litt avstand til den svartkledde personen, hørte jeg ikke hva han sa. Jeg tok en vurdering av at det ikke var så viktig og syklet videre.
Til min overraskelse hørte jeg at de kom ryggende etter meg i full fart. Det var bare å stå av sykkelen, og jeg fikk høre at det ikke er lov å sykle på fortauet. Underforstått også at en skal gjøre som politiet sier.
Etter å ha avlagt personalia syklet jeg videre og regnet med at dett var dett. Der tok jeg feil, for noen uker senere fant jeg en lapp i studentpostkassa: Ring telefon xyz. Da jeg ringte, viste det seg at det var til politiet, og jeg ble innkalt til stasjonen.
På kontoret til en av tjenestemennene ble jeg avhørt og måtte forklare reiseruten. Han var grei og la ordene i munnen på meg da han spurte om jeg leide sykkelen over gangbrua, noe jeg straks kunne bekrefte. Tro det den som vil.
Senere fikk jeg et brev datert 5. desember. Det var en advarsel om at gjentagelse ville medføre straff.
Hadde noen følt det urimelig at Perry skulle få et slikt brev? Få år senere ble det nemlig lov å sykle på fortauet, og en skulle tro at jeg var med å sette fokus på syklistenes krav på trygghet i trafikken. (nåja).
For kuriositetens skyld gjengir jeg brevet her:
—————
Justisjnr. 7655/69
ADVARSEL
Perry Sævik, f. 4.xx.yyyy, student,
Olav prikk prikk veg 49,
Trondheim
De meddeles med dette en advarsel for overtredelse av trafikkreglenes § 10, nr.1,1. ledd, hvoretter kjører skal bruke kjørebanen. Det er forbudt å kjøre på fortau eller gangsti, derved at De den 1. oktober 1969 kl. 0815 syklet på fortau i Holtermanns veg, skjønt De ble anmodet av politiet om å stå av sykkelen.
Saken henlegges med en påtaleunnlatelse etter straffeprosesslovens § 85, 2. ledd. Gjentagelse vil medføre straff.
Det ble litt fabulering etter fullmånen for en uke siden. Her kommer et par uskyldige vers som åpning, men så blir det mer tenksomt:
Se jorda fra månen
Før var det snakk om mannen i månen i år ble det feiret at Armstrong var på mens Aldrin klatret den brukte trappen og tredjemann, Collins, satt i Columbia og så
Armstrong blir husket for velvalgte ord der han stod med ett ben på selve osten visiret hans speilte den blålige jord der feiringen tok av, ihvertfall nesten
Hva feiret de der på den vakre planet Var det funnet en måte å rømme? Reiser de nå, de som muligens vet vi de siste ressurser kan tømme?
Nei, Armstrongs ord skal for alltid stå fast «Et stort byks for menneskeheten»! Og sett fra månen så står vi da last og brast med hverandre, i uendeligheten
La de to siste versene synke inn som månestøv fra Stillhetens hav dryssende over vårt eget Stillehav.
(Månelandingsfartøyet Eagle landet i Stillhetens hav den 20. juli 1969 mens moderskipet Columbia i Apollo 11-programmet sirklet rundt månen. Columbia landet vellykket i Stillehavet fire dager senere med de tre astronautene om bord).
Jeg innrømmer å ha lekt med tanken om at et romskip snart letter for å være borte i 2000 år. Etter å lette fra jorden, skal skipet akselerere i 1000 år og siden retardere i nye 1000. Akselerasjonen og retardasjonen vil gjøre at romfareren med sin tidsregning bare er blitt 20 år eldre, mens det altså har gått 2000 år for menneskeheten.
Sjekk med Albert Einstein om dette stemmer.
Bildet er kopiert fra pixabay.com (gratistjeneste)
Jeg leser Dagbladet i forbindelse med VG og avisens behandling av Sofie (Trond Giske-saken).
VG opplyser at Lars Joakim Skarvøy har sagt opp sin stilling i VG. Etter å ha lest Dagblad-artikkelen konkluderer jeg med at God mat lages fra bunnen av. Her ligger fortsatt sjefredaktør Gard Steiro i bunn, og maten fra VG-gryta er fortsatt ikke garantert å bli god når kjelen ennå ikke er blitt renset ordentlig.
Dagbladet skriver 6. september at skandalejournalist Skarvøy begynner i moderselskapet Schibsted.
Redaktøren har det overordnede ansvar, spesielt når han så aktivt er med å sørge for at oppslaget blir som det blir.
Da Dagbladet intervjuet presseekspert Per Edgar Kokkvold i påvente av VG-rapporten i mars, hadde han følgende å si:
– Det er ikke opp til meg å anbefale hva VG skal gjøre i denne saken. Men det jeg kan si, er at om denne saken dreide seg om en annen viktig samfunnsinstitusjon, er jeg ikke i tvil om hva både VG og samtlige andre medier ville ha krevd, nemlig at den ansvarlige går av.
Presseekspert Gunnar Bodahl-Johansen merker seg også kritikken mot sjefredaktør Gard Steiro.
– Jeg har alltid hevdet at sjefredaktørens rolle og ansvar er å ivareta de profesjonelle og kritiske metodene, og stille de kritiske spørsmålene. Her har sjefredaktøren sviktet fundamentalt.
Når sjefredaktøren svikter i en slik sak, er det helt naturlig å stille spørsmål om hans posisjon.
Da vi hadde seilbåt, 22 fot med storseil, fokk og fem hk Yamaha, gikk det mye for motorkraft. Familien på fem på tur, det var enklest og raskere å bruke påhengsmotoren. Vanligvis skulle vi ikke så langt, målet var ofte holmen i Fredriksens bukt ved Arøya. Der var det gjerne plass til oss. Vi la til på utsiden (vest) av holmen, enkelt og greit. Når vi nærmet oss, slapp jeg dreggen, og den langkjølte båten gled sakte og sikkert de siste meterne inn mot fast fjell, blankskurt og vedlikeholdsfritt. Ingen hyttevegg å beise der, nei.
De første årene var det kona som entret holmen ved å hoppe fra baugen, og sørget for at ikke båten slo mot fjell. Jeg fulgte etter med hammer, bolt og tau. Etter hvert ble barna fullbefarne matroser og overtok første fase av fortøyningen.
Selvsagt seilte vi også, men jeg så an vær og vind og holdt seilføringen slik at ikke båten la seg for mye over. Ingen av dem har fått skrekk for sjø eller båt. Nå som kona og jeg kan reise ut alene, er jeg glad for at vi begge liker sjø- og båtlivet.
En gang i tidlige år som seilbåteier, fikk jeg et spørsmål under lunsjpraten på jobben: Ble det mye seiling i sommer, da, Perry?
Nei, svarte jeg, vi gikk mye for motor. Men egentlig så har jeg montert masta fordi båten ser så rar ut uten.
Med det avvæpnende svaret kunne ingen ta meg for at jeg hadde “motorseiler” der motoren ble mye brukt.
Vi hadde båten i 28 år, med den samme Yamaha motoren. Delebehovet opp gjennom disse årene var 1100 kr til en elektrisk dings. Men til slutt syntes kona det ble vanskelig å måtte forsere forstaget når hun skulle hoppe på land. Seilbåten ble byttet ut med ei snekke. En ny fase i båtlivet var begynt.
Den nye eieren har fått 45 minutter innføring i seiling og er klar for 12 dagers tur Langesund-HitraDette er ikke min båt, men uansett, det hadde ikke vært mye å vise fram uten mast
– De mistet jobben – sydamene, da Singer plasserte sytråden i en maskin – sjømennene, da Yara begynte med autonome skip – Så gikk det slik, at – sydamene begynte på universitetet, og – sjømennene ble sendt for å kolonisere Mars
– men jeg vet at kolonistene svært gjerne ville ha med seg noen som kunne matte
Bambles befolkning blir eldre jeg er heldig, har bidratt med mitt kona og jeg er foreldre besteforeldre har vi og blitt Vil du bidra, slutt å gneldre finn en partner, ta første skritt
Dikt og slikt 