Jeg har tenkt på dette at jeg burde ha et ideal
kanskje noen å se opp til
noe jeg kan strekke meg etter
noe jeg ønsker
ønsker å gjøre
være
Men hvor er realismen i å prøve å nå det som billedlig talt er så langt borte
så høyt oppe
Kanskje er det bare å legge tanken til side
fortsette vandringen på veien
krokete og rett
bakke opp og bakke ned
slåss mot drager og vindmøller
tull og troll
Underveis er det en fare for at jeg glemmer hensikten med vandringen
glemmer det som er så uoppnåelig
Men så endrer min tanke seg
for jeg ser jo at det jeg ønsker og søker henger der framme
som et Fata Morgana
vakkert
en åpenbaring langt borte
uoppnåelig
som jeg likevel ønsker at jeg kunne gripe
Men havet skiller meg fra det jeg søker
likevel merker jeg meg stedet der framme
retningen
holder blikket
Selv om hildringen skulle tone bort
vet jeg hva jeg søker
hvor jeg skal gå
og det utrolige skjer
jeg skjønner med ett at jeg går på det jeg trodde var vann
Jeg ønsker det var slik at du kunne se meg gå målbevisst til jeg når hildringens opprinnelige punkt
blir ett med hildringen
blir hildringen
Var det noen som valgte å feste blikket på min rygg?
Så er det nok enklest å nå det målet som du ikke visste at du hadde.
Er du fornøyd med det, kan du la det være lykken i livet ditt.
Da slipper du å strekke deg, anstrenge deg,
og kan nøye deg med å se på den vakre hildringen
uten å skjønne hva det er du egentlig ser
………………………………………………………. Perry høsten 2020
.
Dikt og slikt 