I mine yngre dager kjente jeg en som sukket og sa: En skulle vøri 4 år i romjul. I dag ser jeg romjula nærme seg. Planen er å leite fram nissedrakta eller noe annet som passer å ha på seg når romjulsdagene kommer. En liten sekk skal være med når jeg går ut i ly av mørket. Regner med å ha på meg maske med hvitt skjegg og rød topplue, vanter og ordentlige vinterstøvler som tåler en halvmeter nysnø. Så går jeg over til en av naboene, ringer på, og når døra nølende åpnes, sier jeg Ho Ho med brummende, fyldig stemme. Ser for meg det sjokkerte ansiktet og at døra er i ferd med å smelle igjen. Jeg derimot konkurrerer med Raske Gonzales og smetter støvelen inn mellom døra og karmen, samtidig som jeg holder fram sekken og hoier Fyll Fyll. Gamlingen på innsida rygger innover mens jeg blir stående og vente – På noe godt? Det jeg ikke vet er at gammer’n har en langkost skjult på innsida. Plutselig peker skaftet mot meg, og som da Tordenskiold i sin tid (1720) ble overrasket av sin duellmotstanders hurtige stikk med korden, blir jeg rammet av stokken rett i solar plexus. Jeg bøyer meg ubønnhørlig og i smerte forover, samtidig som kraften i kosteskaftet sender meg bakover så jeg havner på ryggen i snøen. Nå slamres døra igjen, og jeg hører en rungende latter og noe som kan minne om noen klapp, som to flate hender som slår mot lårene til en gammel, men sprek gubbepensjonist. 

Ikke rart julebukkenes tid er over dersom det er en slik velkomst en tullebukk skal møte i romjula.