Jeg leste kronikken, eller hva en skal kalle det, på side 3 i TA i dag, om ei dame som nok nærmer seg midt i livet og fant ut at hun ville stille på jobben i skinnbuksa si som hun fant innerst i skapet, og toppet det med ei T-skjorte som tydeligere viste hvem hun er. Selvtilliten steig med en gang og hun følte seg positivt forandret. Kjempemoro lesning, ha-ha. 

Da kom jeg til å tenke på ferieturen vi hadde til Tyrkia for mange år siden. Vi ble “kastet” inn i en butikk (dere behøver bare å se) som viste seg å være full av skinnklær. Vi ble invitert til å slå oss ned og ble traktert med leskedrikk alle tre, jeg, kona og dattera vår. Etter ti minutters småprat kom det et sjokkerende spørsmål: Ja? Hvem av dere skal handle?

Jeg så på oss tre og konkluderte med at det måtte bli meg. Skinnjakker i massevis, men jeg fant ikke noen som falt i smak. Imidlertid, der, en sort skinnfrakk. På med den. Deilig, mykt skinn, sid til midt på anklene. Speilet viste en stilig kar, en hatt kunne kanskje vært passende. I speilet forandret bakgrunnen seg, jeg så meg selv på torvet i Langesund, lett og nonchalant spradende, omgitt av lokalbefolkningen og turister kledd i jeans og boblejakker. 

Jeg skjønte at jeg var i ferd med å gjøre en feilinvestering, og for å unngå fnising og peking bak ryggen min på torget hjemme, sa jeg at det nok ikke kunne bli noen handel. 

Jeg avslutter skrivingen her uten å utbrodere selgerens sinne over å ha kastet bort sin tid og leskedrikk på oss, eller vår glede over å stå ute på gaten igjen, hastende bort til en annen gate, ute av syne for innkasteren som hele tiden hadde vært ute mens vi var inne. 

Det vistes ikke i speilet, men i lomma hadde jeg en pistol.