Det jeg ikke nevnte i gårsdagens innlegg

var at vi er fortalt at dette er en gledens dag. Men det spørs hvor langt vi er villige til å se ut fra vår egen krets.

Sikkert er det imidlertid at hver enkelt kan si at dette er en håpets dag. 

Stillheten jeg nevnte var at jeg denne morgenen satt uten å ha på radioen, jeg mente å vite hva som ville være hovedoppslaget: bombene som faller ikke langt fra der kong Herodes drepte alle guttebarn som var under to år gamle i jakt på det guttebarnet, kongssønnen, som vismennene sa de hadde sett i stjernen. 

Så jeg må finne noe jeg kan glede meg over, som kan ta tankene bort fra det vonde, det onde. Jeg vil ikke tro det er sant at mennesket, vi, jeg, gjør dette vonde vi hører om.  

Det er mange ting jeg kan glede meg over. Jeg får bruke stillheten til å lete dem fram – og takke for de gledens ting jeg har, som er en del av meg. 

Resten av det jeg skrev i går er selvforklarende: 

jeg prøver å styre tanken
bort fra det jeg frykter 
glemme at jeg ikke gjorde det jeg burde  
strekke meg etter å gjøre det rette
styre tanken mot det jeg tror, ønsker, håper