Når du legger grunnlaget for en full pengesekk i landet du vokser opp, og så flytter ut for å slippe å betale skatt, mener jeg det er tegn på egeninteresse alene, eller god, gammeldags egoisme. Kanskje sitter jeg i glasshus siden jeg i uker eller måneder hvert år flytter til syden for å nyte varme og sol i en overflod som ikke finnes her i hjemlandet. I syd kjøper jeg dessuten varer og tjenester i et prisleie som gjør at pengesekken min varer lenger enn her hjemme. Jeg innrømmer at jeg på den måten er en egoist og derfor forstår at jeg kan bli sidestilt med skikongen BD når han nå tar med seg flyttelasset til Sveits.

Mens jeg skriver, dukker det opp flere tanker som viser at jeg er en egoist. Hvorfor har jeg ivret etter å få tre covid-vaksiner, mens jeg kunne gitt fra meg to av dem til trengende i Afrika. På samme måte har jeg mat så det holder i kjøleskapet, men synes de fattige får være fornøyd med det staten gir dem.

Tankene fører meg ennå videre: Det ideelle ville være solidaritet, at alle gir av sin overflod til den som har mindre. På den måten ville vi oppnå rettferdighet, at alle har likt og like muligheter. Men det er nå Darwin dukker opp på arenaen og slår i bordet med “survival of the fittest”. Begge er skrubbsultne, og samtidig ser begge en banan ligge der borte. Sulten får frem overlevelsesinstinktet i oss, og den som er raskest til å løpe, med eller uten ski, får tak i bananen og viser seg å være sterkere enn den andre.

Først skal jeg overleve – så kan jeg tenke over moralen i det.

Hvorfor skal jeg dele med en annen når jeg ikke vet om det ville bli for lite på hver av oss til å overleve? Et ekstremt eksempel, men viser at egoismen har ført mennesket dit det er i dag. Så jeg innrømmer, når jeg rister på hodet av andre, så skal jeg gjøre det med bøyd hode- avkledd til sjelen.