Vinteren 1956 gikk jeg i 1. klasse på folkeskolen i Fosnavåg. Noen uker i januar-februar lå snurperne og hjelpebåtene inne i Vågen fortøyd side om side tvers over sundet, og i rekke på rekke, baugen på den ene båten stort sett inntil akterenden på båten foran. Slik ble nesten hele Vågen fylt med båter som om morgenen skulle ut på feltet for å leite etter silda.

Som guttunge fikk jeg også være med på sildefiske et par ganger. Første gang var på “Ludo”. Var den eid av Arthur Sævik, tro? Bodde helt ute i Sævikane på Remøya. Arthur var far til bl.a. Per Sævik og min kompis den gang, Øyvind Sævik. Ludo var en stålbåt, jeg anslår den til minst 70-80 fot lang. Båtens lengde har jeg anslått ved å sammenligne med slik jeg husker farfars båt «Packing» på 60 fot. Baugen på «Ludo» gikk vertikalt opp fra vannlinja. Akterut skrådde den svakt fra vannlinja opp til akterenden, slik akterenden gjorde på de klassiske seilbåtene fra 20-tallet.  

Pappa og jeg hadde fått lov til å være med om bord, skal vi si som turister, og fikk på den måten oppleve det som foregikk. Jeg husker det relativt rolige havet. I ettertid har jeg tenkt at vi må ha vært i området mellom Stadt og Svinøy. Nærmest flatt hav. Jeg husker roen på brua i den tidlige fasen, ekkoloddet som i perioder ble studert nøye, til basen, en av Arthurs sønner, lakonisk slo fast at: Her har vi ho, ja.   

Jeg fikk vel ikke med meg at nota gikk ut, men jeg husker notbåtene og silda som ble håvet inn. Det må ha vært et vellykket kast, for over radio ble det anmodet om en  hjelpebåt som kom og fikk lastet inn sin andel av det vellykkede kastet.