Siden 1969 har jeg hatt en kopi av Picasso’s “Sylvette”.   

Jeg falt for henne med en gang, og til tross for den blå, tilsynelatende kalde fremtoningen, har jeg alltid hatt en god følelse når jeg har vært nær henne. Det sies at hun har tre ansikter – jeg har sett to av dem tydelig – likevel mener jeg å kunne ane et tredje. Det hender jeg iaktar og beundrer henne i skjul. Men når jeg ser henne i profil, vet jeg jo innerst inne at hun også ser meg. Det er derfor mange år siden jeg sluttet å tro at jeg kan skjule noe for henne. På den annen side tror jeg at det fortsatt er ting jeg ikke helt har oppdaget hos henne, så jeg fortsetter å studere trekkene og de markerte linjene.

Jeg må bare erkjenne at jeg ikke blir lei av å være i hennes nærhet.

(På FB la Børge ut en link til RestaurArs. Der dukket det opp et bilde av Sylvette, og jeg ble minnet om min kjære kopi).

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.