Det er rart med denne tiden, den står liksom ikke stille. Du kan høre klokken slår nesten synkront med hjerteslagene når du er i hvilemodus.

Tiden går, hele tiden. Mens jeg står på stedet hvil? Burde ikke jeg også komme videre, få utnyttet disse tilmålte hjerteslagene til fulle? I hvert fall få benyttet dem til å leve det livet jeg selv vil, i det minste strekke meg etter det.

Men nå må det ikke bli slik at når jeg ser tilbake på det som var, så ser jeg meg selv til de grader opptatt med å overleve. Et sted går det da et skjæringspunkt. Jeg arbeider for å overleve, men i praksis mer enn det, jeg arbeider også for å kunne nyte friheten.

På tidslinjen min er det mer enn et skjæringspunkt – det er to. Det første er plassert dit jeg er kommet når jeg har arbeidet nok denne dagen for å kunne overleve. Men jeg avslutter ikke arbeidet da, jeg jobber videre. Jeg jobber – for å kunne nyte friheten når arbeidet avsluttes i det andre skjæringspunktet. Hvem bestemmer hvor dette siste punktet skal plasseres? Jeg selv, eller andre? Det er en mulighet for at stat og arbeidsgiver ønsker å plassere tidspunktet for arbeidets avslutning lenger frem i tid enn jeg selv og familien skulle ønske. Avsluttes arbeidet for sent, blir min frihet mindre.

Det optimale for meg er å avslutte arbeidsdagen på et tidspunkt som gir meg nok til å overleve og samtidig overskudd til å nyte friheten. Dette overskuddet vil bestå både av gode materielle kår og helse god nok til å nyte tiden og det hjertet kan gi meg.

Det optimale er godt nok for meg